Denne teksten er ikke skrevet av meg, men jeg syns den var så utrolig fin og inspirerende at jeg vil dele den med dere :-)
Forleden overhørte jeg en samtale om livet etter døden, og samtalen dreide inn på forestillingen om himmelen. En nevnte at han har inntrykk av at mange mennesker ser for seg himmelen som et sted hvor man ligger på ryggen og lytter til harpespill. Men, poengterte han - de færreste han kjenner ville hatt noen interesse av å ligge på ryggen med en harpespillende skikkelse ved siden av i noe særlig mer enn 5 minutter her på jorden! Så hvorfor ser vi for oss at det er slik vi ville ønske å tilbringe evigheten?
Hva ville du erfare og oppleve dersom du hadde kommet til himmelen? Hvordan ville du vite at dette var himmelen? Og hvor mye tid og energi bruker du for å oppleve disse tilstandene og opplevelsene mens du er her på jorden?
Kanskje vi burde gjøre mer av de, bare for sikkerhets skyld?
Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har hatt en del tanker rundt hvordan paradiset ville være. Og det er ikke så helt ulikt sånn som det er her på jorden, egentlig.
Noen ganger i livet så har jeg faktisk ligget på ryggen og lyttet til harpespill. Og det føles deilig ? jeg blir fylt av en følelse av tilfredshet og indre ro. Jeg kan kjenne meg helt salig. Men skal jeg være helt ærlig så begynte jeg å kjede meg litt. Harpespillet begynte rett og slett å gå meg litt på nervene, og jeg fikk vondt i ryggen.
Så jeg bestemte meg for å gjøre noe gøy i stedet! Jeg ville finne på noe actionfylt for å opp adrenalinnivået og virkelig kjenne at jeg lever! Kanskje kunne jeg kjøre rundt i en rask båt med noen kule folk mens håret flagret i vinden og champagnen skvulpet i glasset. Kanskje klatre litt i noen fjell eller hoppe i fallskjerm? Eller bare spille fotball eller stå på ski. Men så etter en stund kjenner jeg at jeg ble litt lei av dette også.
Kanskje søker jeg innover igjen, ønsker å være litt nedpå. Høre på litt rolig musikk, drikke en kopp te og ha en fortrolig samtale med en venninne. Det føles helt himmelsk! Men etter noen dager med dette, så begynner jeg å føle meg litt mettet.
Og egentlig så er det virkelig på tide å ta i et tak på kontoret. Fått gjort unna litt arbeid, og vært litt effektiv. Kjenne at man er i et godt driv, gjøre noe man elsker (og noe man ikke elsker), men samtidig føle at jeg får brukt meg selv, og ta i bruk deler av meg selv som har behov for å bruke! Men, igjen, så dabber det av?
Noen ganger blir jeg til og med skikkelig lei av livet. Jeg føler at ingenting går min vei. Jeg føler meg ensom og motløs og uinspirert. Ute er det bare et endeløst regn, og jeg har smerter i ryggen som ikke blir borte og jeg føler at livet rett og slett er ganske tungt.
Men det magiske er at enten jeg føler meg sånn bare i en time, eller en dag, en uke, eller en måned ? så kommer det en dag hvor pendelen svinger. Plutselig skinner sola, jeg begynner å merke at tiltakslysten kommer tilbake, det kommer positive overraskelser, positive mennesker og gode nyheter!
Det føles fantastisk! Det er som å komme til himmelen igjen!
Men plutselig en dag slo det meg. Hvis jeg ikke hadde følt meg motløs og nedfor for en uke side, hvordan ville jeg da vite at livet nå er bra? Dersom det aldri regnet, ville jeg noen sinne kjenne følelsen av at hjertet mitt hoppet i brystet på morgenen da jeg oppdaget at sola skinte fra skyfri himmel? Dersom jeg aldri måtte være sammen med negative mennesker, ville jeg da kjenne hvor inspirerende og godt det er å omgås de positive? Hvis jeg aldri hadde hatt smerte, ville jeg kunne vite hvor godt det var å leve denne dagen i en smertefri kropp?
Jeg snakker ofte med mennesker som etter år med opp- og nedturer har begynt å bli virkelige glad i livet sitt på jorda. De aksepterer og er glad i hver liten del av det. Men de opplever ofte å bli møtt med en slags mistro og nærmest bli beskylt for å leve i fornektelse eller å ikke ha forståelse for hvor vanskelig livet er.
Men hvor mange ganger må et menneske bli konfrontert med sin egen og andres dødelighet før det virkelig kan begynne å sette pris på sitt eget liv? På å bare kunne være her og tross alt fremdeles kunne nyte en kopp te, en hyggelig samtale, en vakker solnedgang eller en klem av sitt eget barn? Hva må et menneske leve gjennom for å resten av sin levetid kunne leve med ærefrykt for absolutt alt som vi får oppleve på den korte tiden vi er her? Hvor mange mennesker må man miste, før man forstår storheten i hver dag man får være sammen med de man er glad i?
Hvor storartet må livet fremstå for andre for at vi skal ha lov til å skamfritt være glad i og nyte livet? Må det alltid være sol? Aldri smerter? Må det alltid være overflod og velstand? Må det være et ytre glansbilde og perfeksjon?
Må det bare være harpemusikk på en svevende sky hvert minutt av hver dag for at vi skal kunne si at vi har funnet himmelen på jord?
Paradiset er her og nå. Med alle sine kontraster og motsetninger. Alle erfaringene av indre fred, adrenalin, streben og hygge. Alle opp- og nedturer som vi må gjennom. Fødsel og død. Seier og tap. Nærhet og konflikt. Overflod og mangel.
Verdsettelsen av det ene forutsetter at vi kjenner til det andre.Forståelsen for det gjør at vi også får aksept for det regnet som muliggjør verdsettelsen av sola.
Kan vi finne fred i det? Kan vi være lykkelige gjennom det? Ha tillit til det? Akseptere det? Kjempe oss gjennom det?
For jeg tror ikke du ønsker å ligge på den skyen i all evighet. Så glad er du vel tross alt ikke i harpemusikk?
Kilde: Zuna
